Knut Hamsun - Bok analyse - Sult

Norsk - Iselin Nygård, onsdag 08. Mai 2013

Bok analyse - Knut Hamsun - Sult

Sult

Boken er skrevet av Knut Hamsun og ble regnet som Hamsuns gjennombrudd. Knut Hamsun ble født 4. August 1859 i Våga. Hamsun flyttet til sin onkel en periode som ung, men etter flere rømnings forsøk, klarte han å reise hjemmefra som 14. åring. Hamsun tilbrakte endel år i USA som jordarbeider, sporvognskonduktør, handelsbetjent og en del andre yrker. Etter 4 år flyttet han  tilbake til Europa. Han flyttet nok en gang til København og skrev første del av Sult som ble publisert i tidsskriftet "Ny jord" og ble publisert som anonym. 

Redaktøren i "Verdens gang" skrev dette om første delen av romanen: 

«fortjener opmærksomhed som vitnesbyrd om et ganske usedvanlig talent med fremragende evne til å skildre og skarpe øine til å se. Er det en ny forfatter, som her åpenbarer sig, har vi utvilsomt en evnerig forfatter mere.»

Et drøyt år senere ble hele romanen Sult publisert og Knut Hamsun fikk sitt litterære gjennombrudd. 

Karakterer:

Hovedpersonen i boken er en person som skal representere Knut Hamsun. I boken vandrer han rundt i gatene i Kristiania. Han har ikke fast jobb eller inntekt og tjener gerne et par kroner av redaktøren han skriver artikkler for. Han vandrer som sagt rundt i gatene i Kristiania og sulter. Han får kjøpt seg et stykke brød til tider og prøver å spare på det ved og spise litt og litt. Det virker som om han kommer fra en familie fra landet, og er oppdratt svært godt. Han er en veldig snill person, som hjelper andre og gjerne tenker på andre mer enn det han tenker på seg selv. Han er høflig og veldig ordentlig. Han skrev en artikkel som redaktøren betalte ham 10 kroner for, men han følte at han ikke fortjente de pengene så han ga vekk pengene. Grunnet til at han ga dem vekk vet jeg ikke, men jeg kan tenke meg at det er fordi at han ikke syntes at han fortjente dem. Eller rett og slett pga han ikke vil miste stoltheten han har; tanken på at han er mislykket, stoltheten overfor familie og venner fra hjemmet, det at han ikke klarer å stå på egne bein og går å sulter. Jeg tror han skammer seg over at han ikke har noen plass å bo, ikke mat, ikke skikkelige klær. 

Han står frem som en sterk person, som kjemper og står på for det han vil oppnå. Han er ganske nær døden pga kulden på vinterstid og at han sulter, men han gir ikke opp for det. Han er ganske dum som gir bort pengene som han egentlig hadde trengt selv, men igjen viser han en side av seg selv som ikke mange forstår. Snillhet og godhet.

Redaktøren virker som en skikkelig mann, en veldig snill og klok mann. Han hjelper hovedpersonen veldig mye med å gi ham penger for et arbeid som gjerne ikke skulle blitt betalt for. Han fremstår som en person som bare vil alle godt, men som ikke er redd for å si hva han mener.

Miljøet som er fremstillt i boka er veldig mørkt og trist. Tingene som skjer er på 1800-tallet, på høst/vinterstid. Været er kaldt og grått, mørketid er det også, og alt virker veldig deprimerende. Han sulter noe som gjør miljøet mye verre, det får oss til å tro at alt er grått, mørkt, deprimerende. Han tilbringer litt tid i et rom hvor det eneste han har er et skrivebord, en seng og alt rundt ham er kraftig nedslitt. 

Oppførsel:

Han kommuniserer med personer på en måte som får han til å se ut som en normal, men litt gal person. Han er ganske innpåsliten, og irreterer blant annet en dame som han kaller for Ylajali. 

Handling:

Det handler om en mann som vandrer i gatene i Kristiania. Han kommer opprinnelig fra bondelandet og er oppdratt til å bli en skikkelig og høflig mann. Han kommer til Kristiania og mislykkes ganske sterkt som en forfatter. Han skriver noen artikkler og får et par kroner av og til av redaktøren han skriver for, noen av de kronene gir han bort til andre fordi han føler at han ikke har fortjent de eller bare for å holde på sin stolthet. Han er ganske skuffet over seg selv. Han tjener ikke penger, han bor på et rom med et skrivebord og en seng. Han sulter og spiser på blant annet en flis han finner på gaten. Han snakker en god del med politiet og finner etterhvert en dame som han blir skikkelig opptatt av. Hun ser på han som en mann som er ganske ivrig og lite sjarmerende, men han gir seg ikke. 

Det er ikke alltid at han har en skikkelig plass å bo, men han finner alltid en løsning på hvordan han skal klare seg. Han skriver også: 

«Dag efter dag strævet jeg med mit arbeide, undte mig knapt tid til å sluke min mat før jeg atter satte mig til å skrive. I den tid var både sengen og mit lille vaklende skrivebord oversvømmet med notiser og beskrevne blade som jeg vekselvis arbeidet på, føiet nye ting til som kunde falde mig ind i løpet av dagen, strøk over, frisket op de døde punkter med et farvefuldt ord hist og her, slet mig fremover setning for setning med den værste møie.»

Han møter også en dame og i boken skriver han om hvor dypt han elsker henne. Han prøver å bli kjent med henne, men hun avviser ham. Han gir seg ikke og etterhvert klarer han å komme innpå henne. 

Norsk oppgave 1 & 2

Valhall

Håvamål ble nedskrevet på Island før kristus.  

Valhall: Det var Odins hall i Åsgard, der han tok i mot de som faller i krig. Valhall blir beskrevet som en eventyrlig høvdingsal og krigersk kongeborg. Valhall har tak av sølv og er et stort rike som har hele 640 dører; der det er plass til 960 einherjer. 

Alle krigerene som hadde dødd i kamp kom til Valhall for å fortsette sine kamper og drikking fra jorden til Ragnarok. 

Håvamål

Håvamål er det lengste diktet av alle Eddadiktene og det består av 164 strofer. Namnet betyr "den høyes tale", som vil sei Odins tale. Håvamål blei nedskrevet på Island før kristentid.  

Diktet går for det meste ut på måtehald. Korleis ein skal være måtehalden med mat og drikke. Der dei kloke blir satt pris på og dei dumme blir ledd av. Det at ein må passe på kva man seier, slik at man ikkje blir latterleg gjort. Vennskapet blir satt høgt, for uten venner er livet tomt. Det er på ein måte leveregler som er gjort om til poesi.

Håvamål har vært brukt til å formidle regler, eller råd gjennom poesi. Av Håvamål kan ein lære at ting har forandret seg endel. Kvinnene blei mer sett ned på i  vikingtiden. Det var dei som vasket huset, lagte mat, stellte med dyrene osv. Me kan også se at Gudane blei satt meir pris på, og at det var alltid ein person som leder. 

Diktanalyse

Diktet:

Svarte fugler, skjuler stjernene.

Gleden hos alle forsvant

Mørket og tristheten snek seg på

Stjernene lyste mer en noen gang

Alle la merke til stjernen

Svarte fugler dekker den blå himmelen

Og alt blir svart

Stjernen er det eneste som lyser

men ingen ser dem

Folk kan ikke snakke med stjernene

Folk kan ikke hjelpe stjernene 

Alle må se på at stjernene blir skjult av svarte fugler

Alle må se at stjernene dør

.  .  .

Diktanalyse

Fortelleren er en som observerer det som skjer rundt. Den ser at det er fryktelige ting som skjer og at menneskene ikke er helt klar over hva som foregår. Fortelleren skriver om stjernene, mørket og menneskene - hvordan menneskene ser stjernene lyse sterkere enn noen gang når svarte fugler skjuler dem. 

Stjernene blir fremstilt som "det gode", men også som ofrene som mister livet. Alt var helt fint, helt til de svarte fuglene skilte dem fra resten av folket. Skilte dem vekk og skjulte dem, men selvom de ble gjemt bort ble de fremstillt som det eneste håpet, det eneste som lyste i mørkheten.

De svarte fuglene blir fremstilt som "det onde". Noen som prøver å gjemme alt det fryktelige de kommer til å gjøre eller har gjort. De svarte fuglene blir fremtstilt som noe mørkt og trist. Noe som tar gleden og lyset vekk fra menneskene. 

Menneskene blir fremstilt som noen som ikke har lov til å snakke med stjernene. Noen som ikke får lov til å si hva de mener, de kan ikke gjøre noe for å endre på ting selv om de har lyst. De har ingenting de skulle sagt. De vet at det er noe som skjer, men de får ikke vite alt. De vet at det er noe mørkt og trist, men de kan ikke gjøre noe for å forhindre det i å skje. Det eneste de kan gjøre er å stå å se på hvordan mørkheten og tristheten påvirker hver enkelt familie, og godta at det er noen fryktelige ting som skjer, prøve å forstå hva og hvorfor det blir skjult. 

Stjernene blir fremstilt som noe som blir skjult bak svarte fugler og som må dø. De blir skilt fra menneskene, de blir en egen rase. En rase som de svarte fuglene prøver å skjule og ta fra resten av folket.  Folket utenom får ikke lov til å ha noe med dem å gjøre, stjernene blir tatt fra dem. De får ikke lov å omgås, og folket må se at fryktelige ting skjer med stjernene de en gang kjente og at døden er nær for dem. 

I 2. Verdenskrig skjedde det noe lignende.  Stjernene kunne i den sammenheng vært fremstilt som Jøder. De svarte fuglene kunne bli fremstilt som nazien. Gleden forsvinner hos det vanlige folket, mørket og tristheten sniker seg innpå. Stjernen som ble plassert på Jødene´s arm lyste mer enn noen gang, selv om nazien prøvde å skjule dem. Jødene ble tatt vekk fra alle venner og kjente, gleden forsvant hos alle. De forstod at det var noe fryktelig som kom til å skje. Menneskene kunne ikke hjelpe noen av jødene, uten å risikere livet selv. Men i alt dette mørket, lyste stjernen mer enn noen gang. Alle visste hva den stjernen betydde, det betydde at de folkene kunne man ikke snakke med, ikke leke med, ikke hjelpe. Ingenting. De visste at de som hadde den stjernen på armen, kom til å dø.

Mine tanker om diktet

Mine tanker om diktet er at det er et ganske trist dikt, ganske mørkt. Dette diktet fikk meg til å tenke over 2. verdenskrig. Det fikk meg til å tenke på alle som mistet livet. Alle som gikk med den stjernen var dømt til døden på et eller annet vis. Det fikk meg til å tenke på alt det grusomme som skjedde på den tiden og ikke minst om hva som kan skje. 

Det fikk meg til å tenke 9-11 (11.09). Det tragiske som skjedde i USA. Flere planlagte flystyrt, men kun et fly nådde målet sitt. Det at en person klarer å sitte bak å planlegge at en skal sende ut en "rase" mennesker til å drepe en annen "rase" mennesker - som egentlig er samme rase - ved å styrte et fly inn i en bygning for å drepe mest mulig folk er helt forferdelig.

Diktet fikk meg også til å tenke på 22. Juli. En dato som kommer til å bli husket av det norske folk i lange tider. Det at en person kan vise så mye hat, og det at uskyldige personer som var på feil plass på feil tidspunkt skulle dø for det. 

Det fikk meg til å tenke på endel triste og grusomme ting. Mye av det som skjer i verden er helt grusomt. Det at vanlige mennesker kan finne på å drepe for hat, sjalusi, rase, til og med for kjærlighet er helt utrolig.  Det er utrolig trist å tenke på at det er blitt sånn, men det er ikke noe vi kan gjøre med.

Dikt

Dikt inspirert av boken Saras nøkkel

. . .

Svarte fugler, skjuler stjernene.

Gleden hos alle forsvant
Mørket og tristheten snek seg på
Stjernene lyste mer enn noen gang.
Alle la merke til stjernen.

Svarte fugler dekker den blå himmelen
Og alt blir svart.
Stjernene er det eneste som lyser,
Men ingen ser dem.

Folk kan ikke snakke med stjernene
Folk kan ikke hjelpe stjernene
Alle må se på at stjernene blir dekket av svarte fugler
Alle må se at stjernene dør.

Jeg som norsk

Jeg som norsk 

Jeg som norsk er rik. Jeg som norsk har utdanning. Jeg som norsk har en god jobb. Jeg tror det er mange som tenker slik om det norske folk og endel av det stemmer. 

Jeg som norsk har foreldre som tjener bra, jeg har to hus jeg kan bo i. Jeg som norsk har krav på utdanning, jeg som norsk har rett på hjelp. Jeg som norsk har stemmerett. Jeg som norsk kan si hva jeg mener. Jeg som norsk har et valg.

Jeg som norsk har et valg om hvilke studier jeg vil ta, hvilken jobb jeg vil ha, et valg om hvordan vi skal leve livet. Men ikke alle har det sånn. 

Vi er heldige som kan leve under et tak, i et hus med varme, med tanken på at vi får mat hver dag, med tanken på at vi får vann hver dag. Vi er heldige som har familie og venner, som er her med oss. Vi er heldige som ikke er alene. 

Norsk - Min familie

Min familie!

Familien min bestod av mor, far, brødrene mine og søsteren min. Alt var helt fint, helt til jeg ble født.
23. september 1995 ble en unge som på den tiden var verdens søteste og sjarmerende unge født. Fire år gikk og alt forandret seg. Den skjønne, sjarmerende ungen ble til et problem barn som førte til skilsmisse og krangel. 

 Det lille trollet av en unge fikk familien til å gå på hodet. Fra en perfekt familie til unger som ikke klarte å gå ved siden av hverandre uten å rive, sparke eller pirke! Dette førte til at mor beskyldte far for å ha oppdratt ungene feil, men han var jo alltid under vann i Nordsjøen og jobbet som dykker. Far mente at det var mor sin feil, hun var jo den som gikk hjemme med ungene og skulle lære dem rett og galt. Alt i alt var det farmor og mormor som ble beskyldt for å ha oppdratt mor og far feil.. Til slutt endte det med skilsmisse. Og takk hvem søren du vil for det.  Dette førte til dobbelt opp med julepresanger, bursdagsgaver og konfirmasjons penger – livet er herlig! 

 Når faren min var i Nordsjøen og dykket tenkte jeg alltid at han var og svømte med fiskene. Jeg tenkte at det måtte være en fantastisk god jobb, tjente masse penger bare ved å svømme med fiskene.. Jeg hadde veldig lyst til å bli dykker akkurat som far, jeg hadde en fantasi om at jeg kunne bli venn med haiene og delfinene i sjøen. Slapp av, jeg var bare 4 år gammel. Hodet mitt var ikke helt der det skulle være, og jeg var ikke verdens smarteste. 

En annen ting er julefeiringene vi har med familien. De er alltid festlige. Der hele – eller i mitt tilfelle ´halve´- familien samles for å feire julen sammen. Under juletreet er det fullpakket med pakker fra tanter, onkler, besteforeldre, mor, far, søsken osv. Vi er en ganske stor familie så 1/3 av pakkene havner ut på gangen. Etter middag har vi alltid risengrøt med mandel i, og dessert. Til desserten har foreldrene og de andre som oftest hatt litt for mye å drikke og familie dramaet starter.. Igjen. Hver eneste jul. Koselig, men så kommer pakkene og gjør alt mye bedre!