Diktanalyse

Diktet:

Svarte fugler, skjuler stjernene.

Gleden hos alle forsvant

Mørket og tristheten snek seg på

Stjernene lyste mer en noen gang

Alle la merke til stjernen

Svarte fugler dekker den blå himmelen

Og alt blir svart

Stjernen er det eneste som lyser

men ingen ser dem

Folk kan ikke snakke med stjernene

Folk kan ikke hjelpe stjernene 

Alle må se på at stjernene blir skjult av svarte fugler

Alle må se at stjernene dør

.  .  .

Diktanalyse

Fortelleren er en som observerer det som skjer rundt. Den ser at det er fryktelige ting som skjer og at menneskene ikke er helt klar over hva som foregår. Fortelleren skriver om stjernene, mørket og menneskene - hvordan menneskene ser stjernene lyse sterkere enn noen gang når svarte fugler skjuler dem. 

Stjernene blir fremstilt som "det gode", men også som ofrene som mister livet. Alt var helt fint, helt til de svarte fuglene skilte dem fra resten av folket. Skilte dem vekk og skjulte dem, men selvom de ble gjemt bort ble de fremstillt som det eneste håpet, det eneste som lyste i mørkheten.

De svarte fuglene blir fremstilt som "det onde". Noen som prøver å gjemme alt det fryktelige de kommer til å gjøre eller har gjort. De svarte fuglene blir fremtstilt som noe mørkt og trist. Noe som tar gleden og lyset vekk fra menneskene. 

Menneskene blir fremstilt som noen som ikke har lov til å snakke med stjernene. Noen som ikke får lov til å si hva de mener, de kan ikke gjøre noe for å endre på ting selv om de har lyst. De har ingenting de skulle sagt. De vet at det er noe som skjer, men de får ikke vite alt. De vet at det er noe mørkt og trist, men de kan ikke gjøre noe for å forhindre det i å skje. Det eneste de kan gjøre er å stå å se på hvordan mørkheten og tristheten påvirker hver enkelt familie, og godta at det er noen fryktelige ting som skjer, prøve å forstå hva og hvorfor det blir skjult. 

Stjernene blir fremstilt som noe som blir skjult bak svarte fugler og som må dø. De blir skilt fra menneskene, de blir en egen rase. En rase som de svarte fuglene prøver å skjule og ta fra resten av folket.  Folket utenom får ikke lov til å ha noe med dem å gjøre, stjernene blir tatt fra dem. De får ikke lov å omgås, og folket må se at fryktelige ting skjer med stjernene de en gang kjente og at døden er nær for dem. 

I 2. Verdenskrig skjedde det noe lignende.  Stjernene kunne i den sammenheng vært fremstilt som Jøder. De svarte fuglene kunne bli fremstilt som nazien. Gleden forsvinner hos det vanlige folket, mørket og tristheten sniker seg innpå. Stjernen som ble plassert på Jødene´s arm lyste mer enn noen gang, selv om nazien prøvde å skjule dem. Jødene ble tatt vekk fra alle venner og kjente, gleden forsvant hos alle. De forstod at det var noe fryktelig som kom til å skje. Menneskene kunne ikke hjelpe noen av jødene, uten å risikere livet selv. Men i alt dette mørket, lyste stjernen mer enn noen gang. Alle visste hva den stjernen betydde, det betydde at de folkene kunne man ikke snakke med, ikke leke med, ikke hjelpe. Ingenting. De visste at de som hadde den stjernen på armen, kom til å dø.

Mine tanker om diktet

Mine tanker om diktet er at det er et ganske trist dikt, ganske mørkt. Dette diktet fikk meg til å tenke over 2. verdenskrig. Det fikk meg til å tenke på alle som mistet livet. Alle som gikk med den stjernen var dømt til døden på et eller annet vis. Det fikk meg til å tenke på alt det grusomme som skjedde på den tiden og ikke minst om hva som kan skje. 

Det fikk meg til å tenke 9-11 (11.09). Det tragiske som skjedde i USA. Flere planlagte flystyrt, men kun et fly nådde målet sitt. Det at en person klarer å sitte bak å planlegge at en skal sende ut en "rase" mennesker til å drepe en annen "rase" mennesker - som egentlig er samme rase - ved å styrte et fly inn i en bygning for å drepe mest mulig folk er helt forferdelig.

Diktet fikk meg også til å tenke på 22. Juli. En dato som kommer til å bli husket av det norske folk i lange tider. Det at en person kan vise så mye hat, og det at uskyldige personer som var på feil plass på feil tidspunkt skulle dø for det. 

Det fikk meg til å tenke på endel triste og grusomme ting. Mye av det som skjer i verden er helt grusomt. Det at vanlige mennesker kan finne på å drepe for hat, sjalusi, rase, til og med for kjærlighet er helt utrolig.  Det er utrolig trist å tenke på at det er blitt sånn, men det er ikke noe vi kan gjøre med.

Dikt

Dikt inspirert av boken Saras nøkkel

. . .

Svarte fugler, skjuler stjernene.

Gleden hos alle forsvant
Mørket og tristheten snek seg på
Stjernene lyste mer enn noen gang.
Alle la merke til stjernen.

Svarte fugler dekker den blå himmelen
Og alt blir svart.
Stjernene er det eneste som lyser,
Men ingen ser dem.

Folk kan ikke snakke med stjernene
Folk kan ikke hjelpe stjernene
Alle må se på at stjernene blir dekket av svarte fugler
Alle må se at stjernene dør.

Jeg som norsk

Jeg som norsk 

Jeg som norsk er rik. Jeg som norsk har utdanning. Jeg som norsk har en god jobb. Jeg tror det er mange som tenker slik om det norske folk og endel av det stemmer. 

Jeg som norsk har foreldre som tjener bra, jeg har to hus jeg kan bo i. Jeg som norsk har krav på utdanning, jeg som norsk har rett på hjelp. Jeg som norsk har stemmerett. Jeg som norsk kan si hva jeg mener. Jeg som norsk har et valg.

Jeg som norsk har et valg om hvilke studier jeg vil ta, hvilken jobb jeg vil ha, et valg om hvordan vi skal leve livet. Men ikke alle har det sånn. 

Vi er heldige som kan leve under et tak, i et hus med varme, med tanken på at vi får mat hver dag, med tanken på at vi får vann hver dag. Vi er heldige som har familie og venner, som er her med oss. Vi er heldige som ikke er alene. 

Norsk - Min familie

Min familie!

Familien min bestod av mor, far, brødrene mine og søsteren min. Alt var helt fint, helt til jeg ble født.
23. september 1995 ble en unge som på den tiden var verdens søteste og sjarmerende unge født. Fire år gikk og alt forandret seg. Den skjønne, sjarmerende ungen ble til et problem barn som førte til skilsmisse og krangel. 

 Det lille trollet av en unge fikk familien til å gå på hodet. Fra en perfekt familie til unger som ikke klarte å gå ved siden av hverandre uten å rive, sparke eller pirke! Dette førte til at mor beskyldte far for å ha oppdratt ungene feil, men han var jo alltid under vann i Nordsjøen og jobbet som dykker. Far mente at det var mor sin feil, hun var jo den som gikk hjemme med ungene og skulle lære dem rett og galt. Alt i alt var det farmor og mormor som ble beskyldt for å ha oppdratt mor og far feil.. Til slutt endte det med skilsmisse. Og takk hvem søren du vil for det.  Dette førte til dobbelt opp med julepresanger, bursdagsgaver og konfirmasjons penger – livet er herlig! 

 Når faren min var i Nordsjøen og dykket tenkte jeg alltid at han var og svømte med fiskene. Jeg tenkte at det måtte være en fantastisk god jobb, tjente masse penger bare ved å svømme med fiskene.. Jeg hadde veldig lyst til å bli dykker akkurat som far, jeg hadde en fantasi om at jeg kunne bli venn med haiene og delfinene i sjøen. Slapp av, jeg var bare 4 år gammel. Hodet mitt var ikke helt der det skulle være, og jeg var ikke verdens smarteste. 

En annen ting er julefeiringene vi har med familien. De er alltid festlige. Der hele – eller i mitt tilfelle ´halve´- familien samles for å feire julen sammen. Under juletreet er det fullpakket med pakker fra tanter, onkler, besteforeldre, mor, far, søsken osv. Vi er en ganske stor familie så 1/3 av pakkene havner ut på gangen. Etter middag har vi alltid risengrøt med mandel i, og dessert. Til desserten har foreldrene og de andre som oftest hatt litt for mye å drikke og familie dramaet starter.. Igjen. Hver eneste jul. Koselig, men så kommer pakkene og gjør alt mye bedre!